Den norske modellen i fotball: hvem sin bredde var det egentlig som tok Norge til VM-kvartfinale?
7 min read
Er det tilfeldig at fire av spillerne har fedre som selv spilte landslagsfotball?
Betyr det noe for din spiller hvis foreldrene aldri har rørt en fotball?
Og hva har egentlig det med treningen din på tirsdag å gjøre?
NFF sa det rett ut da bekreftelsen kom: dette laget er et resultat av bredden, dugnaden og den norske modellen. Spillere fra Hammerfest til Lyngdal. Fra foreldre som kjørte, vasket drakter og sto i kiosken. Historien skriver seg selv, og den er fin å fortelle.
Så leser du navnene i troppen litt nøyere. Erling Haaland. Kristian Thorstvedt. Patrick Berg. Alexander Sørloth. Fire spillere hvis fedre selv sto på et norsk landslag. Og plutselig er historien ikke fin lenger. Den er ubehagelig.
Det er akkurat den ubehageligheten denne artikkelen handler om. Ikke fordi vi skal konkludere med at bredden er en løgn. Men fordi svaret trolig er mer interessant, og mer nyttig for deg som trener, enn noen av de to enkle historiene om den norske modellen i fotball.
Historie 1: Bredden i norsk fotball bar dem dit
Dette er historien NFF selv forteller, og den har dekning. 92 til 93 prosent av norske barn har vært innom organisert idrett i oppveksten. Det er et tall knapt noe annet land i verden kan vise til. Troppen som slo Brasil og endte som nummer 5 av 48 lag, Norges beste VM-resultat noensinne, kom ikke fra to eller tre akademier i Oslo-området. Den kom fra klubber over hele landet, bygget av frivillige som aldri har fått noe annet enn takk for jobben.
Sammenlign med Frankrikes modell. Der plukker forbundet ut de mest lovende åtteåringene og samler dem på et statlig akademi, Clairefontaine, med skole, kost og elitetrening betalt fullt ut. Det har gitt Frankrike Henry, Anelka og Mbappé. Det har også gjort fotballen til en sosial oppstigning for gutter fra fattige forsteder, fordi systemet plukker talent uavhengig av hvem foreldrene er.
Norge har valgt det motsatte. Ingen tidlig seleksjon. Ingen resultattabeller før 12 år. Lik spilletid, uansett ferdighetsnivå, helt til ungdomsfotballen. Tanken er at flest mulig skal få oppleve mestring og glede lengst mulig, og at toppspillerne på et vis vokser fram av det store antallet, ikke til tross for det.
Historie 2: Fire fedre, samme generasjon
Så er det den andre historien, den kommentator Aslak Nore kalte «nepo-landslaget» i VG. Poenget hans er ikke at spillerne er udugelige. Poenget er hvorfor akkurat disse fire.
Se på Martin Ødegaard. Han har selv fortalt hvordan oppveksten i Drammen faktisk så ut: han og faren Hans Erik, selv tidligere proff og senere trener, trente mellom 15 og 20 timer i uka sammen, uansett om det var minus ti grader og snø. Ikke lek i hagen etter middag. Strukturert, faglig fundert trening fra en som visste nøyaktig hva som skulle til. Ødegaard debuterte for Strømsgodset som 15-åring og ble hentet av Real Madrid som 16-åring.
Legg merke til hva som faktisk skjer der. Den norske modellen forbyr topping og seleksjon i klubb, det er nedfelt i regelverket. Men den har ingen mening om hva som skjer i innkjørselen hjemme. Et barn med en fotballkyndig forelder kan få 15 til 20 ekstra treningstimer i uka med kvalifisert, individuell veiledning. Klubbkameraten med akkurat samme talent får den offisielle, likt fordelte spilletiden i barnefotballen, og ingenting mer. Modellen regulerer klubben. Den regulerer ikke hagen.
Dette er ikke unikt for Ødegaard. En forskningsgruppe ved Universitetet i Agder intervjuet nylig tre far-sønn-par i den norske fotballtoppen som del av et NFF-samarbeid, og fant det samme mønsteret uten at det nødvendigvis handlet om like mange treningstimer. Fedrene visste hva livet som toppfotballspiller faktisk krevde, og formidlet det gjennom å bare være der. De spilte mye fotball med sønnene sine. Ett par fikk tilgang til en innendørshall om vinteren som egentlig var forbeholdt betalende grupper, fordi etternavnet trolig åpnet en dør. En annen spiller hadde bestemt seg for å legge opp og studere i USA, helt til faren ringte en gammel lagkamerat, og en prøvetrening dukket opp likevel.
Forskeren bak studien sa det slik: det aller meste av det disse fedrene gjorde, kan alle foreldre få til. Men bakgrunnen deres gjorde at de visste hva de skulle gjøre, og når. Det er ikke bare talent som går i arv her. Det er kunnskap, og noen ganger, som hos Ødegaard, også ekstra treningstimer ingen regnestykke om bredde fanger opp.
Og det er der det butter. For hvis den norske modellen bevisst har valgt bort tidlige akademier og profesjonelle trenere for de yngste, hvem fyller da det tomrommet? I Norge er svaret: foreldrene og de frivillige trenerne. For et barn med en pappa som selv har spilt på høyt nivå, er det en ressurs verdt flere hundre treningstimer. For et barn uten den bakgrunnen, er det samme tomrommet bare tomt.
To sanne historier som ikke kansellerer hverandre
Her er greia. Begge historiene er sanne samtidig, og det er akkurat det som gjør dette verdt å tenke over.
Bredden er reell. Nesten alle norske barn får sjansen. Det er unikt, og det skal vi være stolte av.
Men bredden er ikke automatisk rettferdig. Den norske modellen forutsetter en ressurs den ikke selv leverer: voksne som vet hva de driver med. Når forbundet trekker seg ut av de tidlige årene til fordel for foreldre og frivillige, blir kvaliteten på nettopp de voksne plutselig avgjørende for hvor langt et barn kommer, uavhengig av talent.
Frankrike løser dette problemet med et statlig akademi som plukker talent uavhengig av bakgrunn. Norge har valgt å ikke gjøre det, av gode grunner, fordi den norske modellen handler om noe mer enn å produsere landslagsspillere. Den handler om at alle skal få oppleve mestring og glede, ikke bare de fire som til slutt havner i troppen. Men det betyr at Norge har et hull der Frankrike har en løsning. Og det hullet er akkurat der du står, hver eneste tirsdag.
Hva har dette med din trening å gjøre?
Tenk gjennom troppen din. Hvor mange av spillerne har en forelder som selv har spilt fotball på et visst nivå, som vet noe om vristspark, om å lese rom, om hvordan man reiser seg etter en tapt kamp? Og hvor mange har foreldre som aldri har rørt en ball, som heier fra sidelinjen med hjertet på rette sted, men uten noe fotballfaglig å gi barnet sitt hjemme i hagen?
Det er ikke de sistnevnte barnas feil at de mangler noe. Og det er heller ikke et argument for at de bør slutte, eller at foreldrene deres bør prøve å bli noe de ikke er. Det er et argument for at du som trener er viktigere for akkurat de barna enn du kanskje har tenkt. Du er ikke bare en trener. For noen av spillerne dine er du den eneste voksne som faktisk vet hva et godt vristspark ser ut som.
Det er også derfor de kjedelige, regelfestede tingene i barnefotballen, som lik spilletid, betyr mer enn de høres ut som. Lik spilletid er ikke bare rettferdig. Det er den eneste mekanismen som sikrer at barnet uten fotballkyndige foreldre hjemme i det hele tatt får nok tid på banen til å ta igjen forspranget noen andre fikk i hagen.
Den norske modellen sa aldri at bredden skulle klare seg selv. Den sa at bredden trenger noen som tar den på alvor. Det er deg.
Så hva gjør vi med det?
Vi har ikke noe fasitsvar her, og det ville vært rart om vi hadde det. Men noen retninger peker seg ut.
Det ene er å slutte å tenke på trenerkompetanse som noe bare de mest ressurssterke foreldrene sitter på. God fotballfaglig kunnskap kan læres og deles, og det er akkurat det NFFs Grasrottrenerkurs, og for den saks skyld verktøy som gir deg ferdige økter og øvelser, er ment å gjøre. Ikke erstatte foreldre med fotballbakgrunn, men gi alle andre trenere den samme tilgangen til å vite hva de driver med.
Det andre er å faktisk se etter hvem i troppen som ikke har den ressursen hjemme, og gi litt ekstra oppmerksomhet der. Ikke fordi de er dårligere. Fordi de har mindre å hente andre steder enn fra deg. Det henger for øvrig sammen med hvorfor barn slutter med fotball i utgangspunktet: et godt mestringsklima hjelper mest nettopp de spillerne som ikke har en Ødegaard-oppvekst å falle tilbake på.
Vi vet ikke om Norge hadde vunnet VM med en annen modell. Vi vet at bredden ga oss et landslag. Spørsmålet er om den ga alle i det landslaget en rettferdig sjanse til å komme dit, eller om den bare ga de fire med riktig etternavn en snarvei mens resten av bredden ventet.
Vanlige spørsmål
1. Betyr dette at foreldre uten fotballbakgrunn ikke kan trene barnas lag godt?
Nei, tvert imot. Poenget er at det aller meste erfarne fotballforeldre gjør, kan læres av alle. Kunnskapen er ikke medfødt, den er tilgjengelig, gjennom kurs, øvelsesbanker og gode rutiner. Mangel på egen spillerbakgrunn er ikke en varig ulempe.
2. Er den norske modellen dårligere enn for eksempel den franske akademimodellen?
De løser ulike problemer. Den franske modellen er effektiv for å plukke ut og dyrke fram enkelttalenter uavhengig av bakgrunn. Den norske modellen prioriterer at flest mulig får en god opplevelse lengst mulig. Ingen av dem er feilfrie, og den norske modellen har en svakhet den sjelden snakker høyt om: den lener seg tungt på at voksne rundt barnet vet hva de gjør.
3. Hva kan jeg konkret gjøre som trener for spillere uten fotballkyndige foreldre hjemme?
Vær bevisst på hvem som ikke får fotballfaglige samtaler hjemme, og gi dem litt mer av den samtalen fra deg. Bruk NFFs Grasrottrenerkurs eller andre kvalitetssikrede ressurser til å bygge din egen kompetanse, slik at du kan gi videre det en fotballfar ellers ville gitt over middagsbordet.
4. Er «nepo-landslaget»-poenget bare synsing, eller er det forskningsbelegg for det?
Det finnes faktisk fagfellevurdert forskning på nettopp dette. En studie fra Universitetet i Agder (Erikstad m.fl., 2025) intervjuet tre far-sønn-par på landslagsnivå og fant klare mønstre i hvordan fedrenes bakgrunn ga sønnene tilgang, innsikt og støtte som andre barn ikke automatisk får. Martin Ødegaards egen historie, med 15 til 20 timers strukturert trening i uka med faren gjennom oppveksten, illustrerer det samme mønsteret enda mer konkret.
5. Bryter Martin Ødegaards treningsmengde med den norske modellens prinsipper om sen spesialisering?
Ikke formelt, fordi treningen foregikk privat med faren og ikke som seleksjon eller topping i klubb, noe som fortsatt er forbudt. Men i praksis illustrerer det modellens blinde flekk: den regulerer hva som skjer på klubbens treninger, ikke hva som skjer hjemme. Et barn med en fotballkyndig forelder kan dermed få betydelig mer kvalifisert trening enn det regelverket i barnefotballen legger opp til.
Artikkelen bygger på dekning fra VG, NFF, NRK, The Guardian, CNN og beIN Sports etter VM 2026, samt studien «Like Father, like Son» av Erikstad, Johansen, Knight og Haugen (Journal of Expertise, 2025).
Last ned PocketCoach gratis på App Store og Google Play
Last ned
Brukt av norske breddetrenere over hele landet.
More Nyheter
