Last ned appen

Lik spilletid er regelen. Men hva gjør du med spilleren som aldri møter på trening?

Hva gjør du med han som ikke har vært på trening siden juni, men står klar i garderoben lørdag morgen?

Og hva sier du til hun som har møtt på hver eneste trening siden mars, og som ser at det ikke gjør noen forskjell i det hele tatt?

Begge to har rett. Det er det som gjør dette vanskelig.

Lik spilletid er et tydelig prinsipp i NFFs retningslinjer for barnefotball, og det er lett å forsvare på et foreldremøte. Den er ikke like lett å praktisere en lørdag i august når du har fjorten spillere, to omganger og en gutt som ikke har rørt en ball på seks uker.

Denne artikkelen konkluderer ikke. Den prøver å sette ord på begge hensynene, fordi vi tror det er mer nyttig for deg som står der enn en påminnelse om hva regelen sier.

Hva regelen faktisk sier

Barnefotball er 6 til 12 år. NFFs retningslinjer sier at alle spillere skal få mulighet til å spille like mange kamper, og at de som møter til kamp skal ha tilnærmet lik spilletid. Topping skal ikke forekomme.

Les de to setningene en gang til, for de er mer presise enn de fleste tror.

NFFs retningslinjer knytter ikke spilletid til treningsoppmøte. De sier at spillerne i barnefotballen skal spille tilnærmet like mye. Treningsoppmøte nevnes ikke som et kriterium i det hele tatt.

Og topping er definert snevrere enn du kanskje trodde. NFF beskriver topping som en seleksjon knyttet til kampen, der enkeltspillere får vesentlig mer spilletid enn andre basert på ferdighetsnivå. Forbundet legger til at topping er resultatbasert og ikke mestringsbasert.

Kriteriet er altså ferdighetsnivå. Å gi en spiller mindre tid fordi han er dårligere, er topping. Å redusere spilletid på grunn av treningsfravær faller ikke direkte inn under definisjonen. Men det betyr ikke at det er i tråd med retningslinjene, for hovedprinsippet er fortsatt at alle skal spille tilnærmet like mye.

Så er det ordet «tilnærmet». Det står der med vilje. NFF skriver ikke at spilletiden skal være identisk, den skal være omtrent lik. Det gir deg et handlingsrom, men ikke et fribrev.

Der står du. Retningslinjene er tydelige på det de regulerer, og sier ingenting om hvordan treningsoppmøte skal håndteres. Derfor bør klubben avklare dette i sportsplanen, innenfor NFFs overordnede rammer. Det er ikke noe du skal finne ut av alene lørdag morgen.

Du finner reglene for barnefotball samlet et annet sted på nettstedet. Her handler det om det regelen med vilje ikke svarer på.

Hvor mye er «tilnærmet»?

Det er her de fleste uenighetene faktisk ligger, og det er også her de fleste trenere aldri har regnet.

Ta et sjuerlag med fjorten spillere og en kamp på to ganger 30 minutter. Sju spillere på banen i 60 minutter gir 420 spillerminutter til fordeling. Delt på fjorten blir det 30 minutter hver, altså nøyaktig halve kampen for alle.

Nå har du et tall å måle mot. Spiller noen 38 minutter og andre 22, er ikke det tilnærmet likt. Det er 16 minutters forskjell i en kamp på 60, og foreldrene på sidelinjen ser det lenge før du gjør det.

Vår egen tommelfingerregel, og den er vår og ikke NFFs: er avviket innenfor fem minutter i én kamp, og jevner seg ut over de neste to, er du innenfor det ordet «tilnærmet» er ment å dekke. Er avviket større enn det, og går det samme vei hver gang, har du ikke lenger et rundingsmonn. Da har du et mønster.

Forskjellen mellom de to er ikke størrelsen på tallet. Det er om avviket er tilfeldig eller systematisk. Et bytte som kom to minutter for sent fordi du fulgte med på noe annet, er tilfeldig. At det alltid er de samme tre som spiller mest, er ikke.

Ordet «tilnærmet» står i retningslinjene for å gi deg rom til å drive en kamp uten stoppeklokke i hånda. Det står ikke der for å gi deg rom til å velge.

Hensyn 1: Lik spilletid, uansett

Argumentet for å holde fast ved lik spilletid selv når oppmøtet er skjevt, er sterkere enn det høres ut som.

Barn kontrollerer ikke sitt eget oppmøte. En niåring møter ikke på trening fordi mamma jobber turnus, fordi han bor annenhver uke hos hver forelder, fordi ingen kan kjøre. Straffer du fravær med mindre spilletid, straffer du i praksis familiesituasjonen, ikke spilleren.

Og du straffer skjevt. Barnet med to foreldre som har fri klokka fire, egen bil og oversikt over terminlisten møter alltid. Barnet uten det gjør det ikke. Bruker du oppmøte som kriterium, forsterker du en forskjell som allerede finnes utenfor banen.

Så er det den enkle mekanikken: den som spiller minst, utvikler seg minst, og kommer enda lenger bak neste sesong. Mindre spilletid er ikke en nøytral konsekvens. Det er en akselerator.

Det henger sammen med hvorfor barn slutter med fotball i utgangspunktet. De færreste slutter fordi de taper kamper. De slutter fordi de opplever at de ikke hører til.

Hensyn 2: Oppmøte bør bety noe

Så er det den andre siden, og den fortjener å bli tatt like alvorlig.

Et lag er en gruppe mennesker som er avhengige av hverandre. Møter halve troppen på trening, blir økta dårligere for alle. Det er ikke bare en privat sak mellom spilleren og treneren.

Og du har henne som møter alltid. Som står i regnet på en tirsdag i november. Hun ser at innsats ikke gjør noen forskjell, og hun er ni år gammel. Vi ber barn om å stille opp, og så forteller vi dem at det ikke betyr noe. Det er også en form for urettferdighet, den er bare mindre synlig fordi hun ikke klager.

Det finnes dessuten et praktisk hensyn. Har en spiller ikke trent siden juni, er hun ikke i form til å spille to omganger. Det er en skaderisiko, ikke en straff.